Blue is the Color of My Son’s Eyes på Galleri Christinegaard.
Åpningen er fredag 10. april kl. 18.00–20.00.
Deretter er utstillingen åpen hver lørdag og søndag fra kl. 12.00–16.00, til og med 3. mai 2026, eller etter avtale.
Galleri Christinegaard
Formanns vei 3
5037 Bergen
–
Blue is the color of my son’s eyes er en separatutstilling som viser akvareller skapt mellom 2024 og 2026.
Arbeidene deler en felles, prosessorientert tilnærming: Jeg arbeider uten skisser eller faste planer, der hvert penselstrøk åpner for nye vurderinger og retninger – eller ødeleggelse. Dette krever høy konsentrasjon gjennom hele prosessen; hvert strøk må vurderes nøye, siden det kun trengs ett strøk for mye for å ødelegge et gryende verk.
Akvarellene representerer en ny retning i min praksis. Mange arbeider kjennetegnes av transparens, presise overganger og et intenst nærvær i det umiddelbare, mens andre viser det motsatte: komplekse, lagvise uttrykk preget av dype farger og nesten slitt papir, som et resultat av gjentatte overmalinger. Verkene balanserer tydelige, gjennomtenkte streker mot mer improviserte partier, samt overarbeidede områder. Dette skaper et skiftende malerisk tempo og variasjon i den visuelle dynamikken. Enkelte verk kan oppleves som kaotiske ved første møte, før de gradvis åpner seg og avdekker sin indre struktur.
Denne utstillingen ble til etter at min første sønn ble født. Jeg ønsket å undersøke og beskrive emosjonene og tankene knyttet til det å være far, men er fortsatt usikker på om jeg har lykkes fullt ut. Kanskje ble verkene som ble laget i denne perioden en egen, avskilt verden, der jeg eksperimenterte med kunst for kunstens skyld – hvor farger, komposisjon, tempo og strøk fikk større plass enn formidlingen av konkrete refleksjoner om farskap.
I denne perioden ble livet mitt naturligvis endret, og dets sentrum forskjøvet. Hjertets arkitektur ble for alltid endret, og tyngdepunktet mitt flyttet seg til en høyde av omtrent 80 centimeter. Verden ble plutselig sett gjennom sin refleksjon i de store øynene til min sønn. Alt var endret, og kunsten forventes å følge i takt – eller …?
Eller ble kanskje kunsten en demning som holdt de ubegripelige, til tider uforklarlige emosjonene tilbake i et mer avgrenset rom – for så å slippe ut små mengder om gangen, ved behov …
Dette er noen av tankene som formet denne utstillingen, sammen med nye arbeidsrutiner og begrensninger som har preget disse to årene.
Verkene er i alle fall badet i det blå i øynene til sønnen min – fargen jeg, må jeg innrømme, så mest på etter at han kom. Fargen som, både bevisst og ubevisst, jeg nesten utelukkende begynte å bruke etter hans fødsel.
